MØRKETS BY 

Dette er San Pedro Sula, en av verdens farligste byer. Over 1000 mennesker blir drept her. Hvert år.

Tekst: Adrian Øhrn Johansen

Navnløse kropper hoper seg opp på kirkegården Los Laureles i San Pedro Sula. De ender alle på samme sted. Mennene, barna og kvinnene som ikke blir gjenkjent og hentet av sine nærmeste, må dele sin grav med andre uidentifiserte døde. Porfirio Peña (64) har arbeidet ved kirkegården i 17 år. Han legger svarte plastsekker ned, en etter en, bare merket med kjønn og dato. Når gravene teller rundt 30 sekker, fylles de med jord. Da vi møter Peña, har han fylt to graver den siste måneden, med henholdsvis 29 og 35 identitetsløse kropper.

Dette er byen og landet med verdens høyeste registrerte mordrate. Ifølge FN blir det begått flere drap i Honduras enn i noe annet land i verden, i forhold til innbyggertallet. Åtte millioner innbyggere, 7100 drap i 2012. I gjennomsnitt ett drap hvert 74. minutt. I San Pedro Sula, landets finanssentrum og nest største by, blir det funnet flere lik enn noe annet sted i landet. I 2011 ble det registrert 1143 drap blant byens 720000 innbyggere. I 2012 nektet myndighetene å oppgi noen offisiell drapsstatistikk for byen. Skeptikerne mener drap begått andre steder i regionen registreres i San Pedro Sula, og at tallene derfor er overdrevet. Like fullt: En endeløs strøm av døde kropper dukker opp i grøfter og i smug. De blir funnet i sengene sine, bak rattet, i bagasjerom og midt i gata. Livløse og blodige, i de fleste tilfeller skutt.

–Hjemmet ditt er som et fengsel. Vi sperrer oss inne bak høye gjerder for å føle oss litt mer beskyttet, men får aldri fred. Jeg lever i konstant frykt, sier Osmira Carbajal Gonzalez (74), en av få som tør snakke åpent om situasjonen i byen.

En drapsmelding har ført oss, det vil si de lokale journalistene vi kjører sammen med, til østkanten av byen. Det er i ferd med å mørkne. Guttene på løkka kan bare så vidt skimte fotballen de triller mellom seg. En politibetjent klapper til en mygg på underarmen. Fra her vi står, bak den gule sperreteipen, kan vi ikke se kroppen. Den ligger gjemt i et kratt ved hjørnet av skolebygningen, 50 meter framme. En kvinne kommer gående, sakte. Hun tar verken notis av oss eller politiet, smyger seg bare under sperreteipen og gjennom det fuktige gresset, bortover mot buskene. Hun forsvinner inn i krattet. Det blir stille noen sekunder, før skriket bryter skumringen. Skriket til en mor som får se sin datters knuste hode.

En halvtime seinere lyser tv-kameraene opp de tre rettsmedisinerne som bærer den hvite likposen med Engie Belinda Guevara Peraza (16) mellom seg. Tyngden av kroppen tegner et omriss gjennom plasten. Ved siden av liket ble det funnet en stor, blodig stein. Jenta identifiseres i avisene. Ifølge pressen gikk 16-åringen fra skolen i friminuttet for å kjøpe vann. Vitner forteller om to studenter og en voksen som gikk sammen med henne bak skolen, der hun ble funnet. Politiet lover å gjøre det de kan for å etterforske drapet. To dager seinere er imidlertid saken borte fra overskriftene. Den må vike plass for omtale av nye drap. Motivet og omstendighetene forblir ukjent, og en måned seinere har politiet fremdeles ingen mistenkte for drapet på jenta. Et mord blir raskt glemt i Honduras.

–Hvis ikke politivesenet endres, vil ingen kunne beskytte oss, sier byens biskop, Rómulo Emiliani. 

–Når justissystemet ikke fungerer, oppstår en jungellov og et samfunn der alle må forsvare seg mot alle og bare den sterkeste overlever. Dette er et fenomen som oppstår i krig. Det ville være bedre å gi situasjonen den merkelappen. Dette er en tildekket krig.

En lørdag dukker det opp seks livløse kropper på forskjellige steder i San Pedro Sula. For seks ofre – seks familier, pårørende og involverte – er det en brutal og smertefull dag. For San Pedro Sula er det en vanlig lørdag. Påfølgende mandag blir en familie på fire massakrert mens de sover i sengene sine. «Vårt daglige brød i Honduras er drap», heter det i avisa La Prensa etter hendelsen. Journalistene spekulerer i at familien var på etterskudd med betaling av såkalte beskyttelsespenger til utpressere, og at de derfor ble drept. I de mest utsatte områdene av San Pedro Sula tvinges huseiere til å betale avgifter til gategjenger for fortsatt tillatelse til å bli boende i sine egne hjem. De som ikke betaler i tide, risikerer å bøte med livet. Uka etter er også full av drepte mennesker, og klokka 02.05 natt til søndag blir det i løpet av tre minutter løsnet 101 kalasjnikovskudd som tar livet av sju mennesker i et bolighus. Gatene gjennomsyres av frykt. Høye piggtrådgjerder snor seg som en endeløs bord, side om side med høye porter og gitterkledde vinduer.

–Du kan ikke stole på noen. Ikke på myndighetene, ikke på politiet, ikke på folk på gata, sier 74 år gamle Osmira Gonzalez. 

–Utendørs kikker jeg meg konstant over skuldra. Jeg vet aldri om jeg kommer hjem i live.

Før var det annerledes. For 15 år siden gikk folk ut om kvelden. De gikk til fots til restaurantene og ruslet hjem fra kino. Det var før narkotikatrafikkens mektige strukturer tok grep om samfunnet. Det var før militærkuppet i 2009, som menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch mener bidro til å svekke samfunnsinstitusjoner og legge til rette for ytterligere vold. Og det var før en meksikansk tenketank beregnet mordraten i San Pedro Sula til å være høyere enn i meksikanske Ciudad Juarez, byen som de siste åra har tronet på toppen av globale drapsstatistikker. Kystlinje og store, lovløse jungelområder gjør Honduras til et gullkantet territorium for narkotikasmuglere. Landet er blitt et av de viktigste transittpunktene for narkotika til USA. Nærmere 80 prosent av all kokain på vei fra Sør-Amerika til USA transporteres gjennom landet, ifølge amerikanske myndigheter. 

To bedriftseiere på hver sin kant av San Pedro Sula forteller oss, uavhengig av hverandre, at politiet regelmessig kommer for å presse dem for penger, såkalte «beskyttelsespenger». Human Rights Watch uttrykte i 2011 bekymring for overdreven og ubegrunnet bruk av politivold i Honduras. Riksavisa El Heraldo skrev i september 2012 at gjenger og politiet i landet samarbeider om utpressing av både privatpersoner og bedrifter. Honduranske myndigheter suspenderte i fjor høst nærmere 100 politimenn som ble utpekt som korrupte, i et forsøk på å gjenvinne noe av folkets tillit. Samtaler vi har med innbyggere i ulike deler av byen bekrefter at folk har en utbredt frykt for politiet.

–I enkelte områder er folk mer redd politiet enn forbryterne. Politikorrupsjon er en av hovedårsakene til dype sosiale problemer, sier biskop Emiliani. 

Det er i hovedsak gjengene, kalt las maras, som terroriserer uskyldige innbyggere. De to største gjengene, MS-13 og Barrio 18, har full kontroll over store områder av byen. Drap, narkotikatrafikk og utpressing er gjengenes maktmiddel og hovedinntektskilder. Ifølge avisa La Prensa betalte buss- og drosjenæringen beløp tilsvarende 15 millioner kroner i såkalte beskyttelsespenger i 2011, bare i hovedstaden. For ti år siden fantes sju begravelsesbyråer i San Pedro Sula, nå er det 20. Hvordan unngår innbyggerne nervesammenbrudd?

–Alle er rammet av volden, direkte eller indirekte. Den kollektive fryktfølelsen fører til stress og paranoia, sier Bismarck Espinosa, sjefpsykiater ved det offentlige sykehuset i byen. 

–Stadig flere av dem som konsulterer sykehuset med angst og depresjon har pådratt seg plagene simpelthen ved å gå på gata. Folk får muskelspenninger og skjelvinger fordi de har ærend utendørs. Ingen blir boende i et voldelig, gjengkontrollert nabolag fordi de vil, mener Espinosa: 

–Fattigdom hindrer dem fra å flytte. Når det ikke finnes noen utvei, tilpasser du deg slik du må for å overleve. Man venner seg til alt. Det er en form for psykologisk forsvar.

San Pedro Sula er en todelt by. Bak glassfasadene på fasjonable kjøpesentre triller middel- og overklassen tilsynelatende bekymringsløst barnevogner over blankpolerte gulv. De handler dyrt babytøy og eksklusive, amerikanske moteklær. Et mindretall lever beskyttede liv bak høye murer og sikkerhetsvakter. I bydelene noen kilometer østover, derimot, har ingen råd til private vakter.

Enkelte områder tør politiet knapt patruljere. Som politikaptein Ramón Ramos sier en kveld, før han kjører patruljen vi får være med på jobb, inn i mørket:

–Det hender jeg er redd. Ingen vet hva som kan skje, men jeg ber til Gud om at alt må gå bra.

En ny tur til østsiden av byen. Det er bare en liten halvtime siden automatgeværild brøt stillheten. Vitner forteller om to maskerte menn som hoppet ut av en bil og sprayet gata med kuler fra kalasjnikovgeværer. Folk løp i dekning. Nå ligger Josué Ortega (25) livløs tilbake. Han har armene utslått, som om han er korsfestet. Blodet farger grusen ved siden av ham.

Noen meter bortenfor, på den andre siden av den gule politisperringen, er det trangt om plassen. De voksne kikker interessert, barna strekker hals. En tv-fotograf lener seg over sperreteipen for å komme enda nærmere. En gateselger presser seg gjennom menneskemengden med en stang med små poser chips og snacks. Alle forsøker de å få et glimt av Josué, der han ligger død på grusen. Litt bortenfor plasserer en politimann små plastskilt ved hver patronhylse han får øye på. Gata markeres med flere enn femti skilt.

De frammøtte journalistene er utålmodige og vil dra videre. Det er blitt begått et annet drap på samme tid, et annet sted i byen. Det er mandag ettermiddag, og den nye uka er så vidt begynt.


Kilder: FN, tenketanken «Consejo Ciudadano para la Seguridad Pública y usticia Penal A.C.», universitetet UNAH, avisene La Prensa, El Heraldo og El Diario, bakgrunnsintervjuer med innbyggere i forskjellige deler av byen, en rekke journalister og politifolk.