RISIKOTRANSPORT 

Det var en helt vanlig dag på jobben for bussjåfør Edgar Rolando Moralles Muñoz (46). Så fikk han tre kuler gjennom kroppen.

Tekst: Ad­ri­an Øhrn Johansen

Det er skyfri himmel i Guatemala by. Klok­ka har ennå ikke pas­sert 08:00, sola har så vidt be­gynt å var­me ga­te­ne til en ny tors­dag. Ved en vei i ut­kan­ten av byen har et tjue­tall skue­lyst­ne men­nes­ker stim­let sam­men rundt en gul sper­re­ta­pe. Noen er nysgjerrige na­bo­er. And­re har stop­pet opp på vei til jobb. Alle stir­rer de på li­ket av bussjå­fø­ren Ed­gar Ro­lan­do Moralles Muñoz (46). Han lig­ger in­nen­for den gule tei­pen med ar­me­ne ut­strakt, ba­det i en pøl av sitt eget blod. Ved siden av står bussen han kjørte.

Po­li­ti­be­tjen­te­ne tar tak i de nak­ne ar­me­ne og bei­na. Med hvi­te hans­ker løf­ter de Ed­gar Ro­lan­do fra as­fal­ten opp i en svart plast­sekk. Glidelåsen dras igjen. Ved hju­let på fø­rer­si­den av den røde bus­sen ren­ner det fram lan­ge stri­per blod. Mel­lom hju­le­ne lus­ker to hun­der fra na­bo­la­get. Bak men­nes­ke­meng­den sneg­ler mor­gen­tra­fik­ken sak­te for­bi, på vei til en ny ar­beids­dag. Bi­lis­te­ne brem­ser ned og strek­ker hals for å for­sø­ke å få øye på hva som fore­går.


Det er ingen panikk, ingen overraskelse i blikkene. Bussjå­fø­rer i Gua­te­ma­la vet nem­lig ald­ri om de vil bli skutt i lø­pet av ar­beids­da­gen. I fjor ble flere enn 170 bussjåfører drept på landsbasis. Fra januar og frem til slutten av april i år er 37 sjåfører og 11 hjelpemenn og kontrollører blitt drept i hovedstaden, ifølge avisa Prensa Libre. En fersk na­sjo­nal rap­port om volds­sta­tis­tikk slår fast at bussjå­før er lan­dets desidert far­lig­ste yrke. Og volden rammer også passasjerene. I fjor ble 30 passasjerer drept på bussen. 

Årsaken er enkel, men brutal. En rekke private selskaper konkurrerer om busskundene i Guatemala By. Det vet gjengene, las maras, å benytte seg av. Mens politiet er gjennomkorrupt og passivisert, krever maraene penger av bussjåførene for å la bussene passere områdene de regjerer over. Den som ikke betaler, må dø. 

Den­ne tors­da­gen ble Ed­gar Ro­lan­do da­gens før­s­te of­fer i byen med en av ver­dens høy­es­te draps­ra­ter. Iføl­ge po­li­ti­et ble han skutt like et­ter klok­ka 6 om mor­ge­nen. To gjer­nings­menn løs­te bil­let­ter som van­li­ge passasjerer og satt en stund ned blant de 15 and­re som var om bord, før de løs­net skud­de­ne og stakk av i en ven­ten­de bil. Ed­gar Ro­lan­do døde av tre pis­tol­ku­ler gjen­nom hode og mage. Han skyld­te pen­ger. Ma­rae­ne krev­de en dag­lig av­gift på 200 quetzal, cirka 165 nor­ske kro­ner.


NOEN DA­GER TID­LI­GE­RE, på en ho­ved­vei inne i byen

– Vi stje­ler ikke fra noen. Tvert imot, vi tje­ner pen­ge­ne våre på ær­lig vis. Likevel er vi all­tid red­de. Red­de for å bli drept på jobb. 

Kameralinsene kan ikke fange det forvridde ansiktet, men mikrofonene fanger opp desperasjonen i stemmen. Bussjåføren har dekket ansiktet med en hvit maske, i frykt for å bli avbildet i pressen. Jour­na­lis­te­ne stim­ler i en halv­sir­kel rundt ham, der han står midt ute i vei­banen med krop­pen lent mot en par­ker­t, fol­ke­tom­ bus­s. Bare øy­ne­ne sy­nes. De ly­ser av sin­ne. 

Mannen er en av et titalls sjåfører som i ste­det for å frak­te passasjerer til arbeidet den­ne mor­ge­nen, er gått sam­men om å lam­me mor­gen­rush­et. Maskekledde sjå­fø­rer stopper bus­ser i tra­fikk, og hol­der dem tilbake fra å kjø­re vi­de­re. Noen av kjø­re­tøy­ene plas­se­res på tvers av ho­ved­åre­ne. Re­sul­ta­tet er ki­lo­me­ter­lan­ge bil­kø­er, mas­siv me­die­dek­ning og et frust­rert po­li­ti­korps.

– Myn­dig­he­te­ne fore­tar seg in­gen­ting for å bed­re ar­beids­si­tua­sjo­nen vår. Der­for blok­ke­rer vi tra­fik­ken. Hvor­for vi­ser po­li­ti­et så li­ten for­stå­el­se for pro­ble­met at de kommer hit for å hind­re oss i å de­mon­stre­re? Det er ma­rae­ne de må stop­pe, ikke oss. Det er ma­rae­ne som dre­per uskyl­di­ge, gjen­tar sjå­fø­ren.

Enkelte beregninger antyder at de to stør­ste gjengene i Mel­lom-Ame­ri­ka, M-18 og Mara Salvatrutcha, til sam­men har hele 200.000 med­lem­mer. Bare i Gua­te­ma­la. Bussjåførenes situasjon er ett eksempel på hva som skjer når et land korrumperes av vold og penger. Det er nem­lig ikke bare bussjå­fø­rer som blir drept.


FREDS­AV­TA­LEN SOM BLE SIG­NERT i Oslo råd­hus i 1996 skul­le set­te et en­de­lig punk­tum for vol­den i Gua­te­ma­la, et­ter 36 års blo­dig bor­ger­krig. Det skjed­de ikke. Re­for­me­ne har ald­ri møtt til­strek­ke­lig po­li­tisk vil­je. Og organiserte kriminelle får stadig større makt. 6200 mennesker ble drept i Guatemala i fjor, fle­re enn det to­ta­le an­tal­let ame­ri­kan­ske sol­da­ter drept i Irak si­den in­va­sjo­nen i 2003. Ett drap hver andre time. Mens det in­ter­na­sjo­na­le sam­fun­nets fokus er ret­tet mot nar­ko­ti­ka­kri­gen i Mexico, sky­tes na­bo­lan­det i fil­ler. 

Maramedlemmene får en stor del av ansvaret for den katastrofale sikkerhetssiutasjonen. Deres opprinnelse spores tilbake til El Salvadorianske flyktninger i Los Angeles på åttitallet. Mange av borgerkrigsflyktningene hadde vanskelig for å etablere seg i USA. Arbeidsløsheten blant dem var høy. Volden og kriminaliteten økte. Flyktningene fant raskt samhold og tilhørighet i gategjenger. Gjengproblemet eskalerte, og vokste seg etterhvert så stort, at USA begynte å deportere kriminelle ungdommmer i tusentall tilbake til opprinnelseslandene. Både i El Salvador, Honduras og Guatemala ble gjengstrukturene fra Los Angeles videreført.

De færreste av dagens maramedlemmer har satt sine føtter i USA. Sosiale forhold gir grobunn for stadig rekrutering på hjemmebane. Maraene er karakteristiske med sine tatoverte overkropper. De tjener pen­ger på nar­ko­ti­ka­han­del, drap, kidnapping og utpressing og har in­filt­rert både po­li­ti og retts­ve­sen. Vol­den de ut­øver blir sta­dig mer gro­tesk: 27. mars i år var vi der da li­ket av en kvin­ne ble fun­net, delt i tre de­ler. Over- og underkroppen lå i vei­kan­ten i by­de­len Zona 18 i Guatemala By. Sei­ne­re på da­gen ble kvin­nens hode fun­net, mer enn en ki­lo­me­ter unna res­ten av krop­pen. ”Vi vil ha busspengene våre”, sto det skrevet på lappen som lå ved siden av hodet, ifølge politiet. 


DEN BAK­EN­DE SOLA bleker as­fal­ten hvit. En mann sø­ker til­flukt i den har­de skyg­gen fra lo­ka­le­ne til en me­nig­het. Gata for­an hus­rek­ka ne­den­for er stil­le og fol­ke­tom. Bare stem­men til søn­nen Sal­va­dor An­to­nio (17) hø­res bak git­te­ret i kjøk­ken­vin­du­et når vi ban­ker på. Han vil vite hvem det er før han kommer rundt og åp­ner lå­sen i den so­li­de jern­dø­ra. Vi er i La Reformita i Gua­te­ma­la By, et av na­bo­la­ge­ne myn­dig­he­te­ne full­sten­dig har mis­tet kon­troll over. Sal­va­dor for­tel­ler at han engang så en bil med kri­mi­nel­le jage en po­li­ti­bil på flukt. En om­vendt bil­jakt. 

Det lan­ge hå­ret til mo­ren Lo­re­na Vic­to­ria Torrez bøl­ger fra ryggen og ned til sofaen, der hun sit­ter i det sma­le rom­met som utgjør stue og kjøk­ken­krok. 

–Vi blir ter­ro­ri­sert, hver enes­te dag. In­gen av oss kan føle seg trygg på å ikke bli skutt når vi går uten­for døra her. El­ler på ikke å bli ra­net på bus­sen eller butikken, sier hun. 

Et­ter mørkets frambrudd be­ve­ger ikke fa­mi­li­en seg uten­dørs med mind­re de må. Nesten dag­lig hø­rer de skudd­sal­ver uten­for veg­ge­ne på kvelds­tid. På innsida er be­tong­veg­ge­ne de­ko­rert med sto­re og små inn­ram­me­de fa­mi­lie­bil­der. I hjør­net av rom­met står en kas­se­gi­tar.

– Vi er kon­stant pa­ra­noi­de. Vi bæ­rer ikke smyk­ker, kler oss så dis­kret vi kan, og har et mi­ni­mum av pen­ger på krop­pen. Når vi er uten­dørs hol­der vi oss unna folk vi ikke kjen­ner. Man vet ald­ri hvem som er be­væp­net, fortsetter hun.

60 % av befolkningen i Guatemala lever i fattigdom. En leiemorder kan du hyre for cirka 80 kroner. Noen hevder det er så mange som 2 millioner illegale våpen i omløp.

– Det er bare myn­dig­he­te­ne som kan bed­re si­tua­sjo­nen i lan­det vårt. Våre liv lig­ger i de­res hender. Likevel gjør de ikke job­ben sin. Det før­s­te de må gjø­re er å få bukt med kor­rup­sjo­nen og styr­ke retts­sy­ste­met, slik at kri­mi­nel­le fak­tisk blir fengs­let. Det hjel­per ikke om po­li­ti­et ar­res­te­rer en draps­mann, så len­ge han er tilbake på fri­fot to da­ger sei­ne­re. Jeg tror ikke si­tua­sjo­nen vil bed­re seg, men hå­pet vil ald­ri noen kunne ta fra oss, sier Lo­re­na.

Iføl­ge Am­nes­ty In­ter­na­tio­nal før­te cirka 1% av de 6200 drapene i fjor fram til fengs­ling av an­tatt gjer­nings­mann. And­re anslag strekker seg til 3%.


– DET ER UBE­SKRI­VE­LIG. Han var en he­der­lig ar­bei­der som tjen­te pen­ge­ne sine på ær­lig måte. Hvor­for måtte søn­nen min dø på den­ne må­ten?

Victoriano Pineda Rod­ri­guez tør­ker tå­re­ne med hånd­ba­ken. Han står blant fa­mi­lie og ven­ner i skyg­gen fra den stø­ve­te ve­ge­ta­sjo­nen. Fra smu­get der de står er det bare noen få me­ter opp til den sto­re plas­sen der den røde bus­sen står. Bus­sen der søn­nen satt bak rat­tet. Nå er den om­kran­set av gule sper­rin­ger og po­li­ti­folk som sik­rer de sis­te spo­re­ne fra åste­det. Lufteruten ved fø­rer­se­tet er smad­ret av ku­le­hull.

To menn ent­ret Waldemars Pineda Ri­vas (36) buss i Canalitos i by­de­len Zona 24. De skjøt vilt rundt seg. Folk skrek og kas­tet seg i sjokk ned bak de tran­ge se­te­ra­de­ne. Hjel­pe­man­nen ble ska­det av skud­de­ne. Ett ni uker gam­melt sped­barn ble ram­met av et streif­skudd på mo­rens bryst. Gut­ten døde sei­ne­re på sykehus. Wal­de­mar ble truf­fet av fle­re skudd. Han et­ter­la­ter seg tre barn. En dat­ter på tret­ten og to søn­ner på ti og tre år. 

Nå, noen ti­mer sei­ne­re leg­ger fa­ren Victoriano en arm rundt Waldemars kone Nohemi.

– Nå må bar­na mine vok­se opp uten far. Hva skal jeg gjø­re? spør hun og gjem­mer an­sik­tet i hen­de­ne. 

– Jeg vet ikke hvem dis­se men­nes­ke­ne er. Alt jeg vet er at de stje­ler, pres­ser na­bo­la­get for pen­ger, gjør om­rå­det livs­far­lig og at po­li­ti­et ikke gjør noe for å bed­re si­tua­sjo­nen. Vi er så frust­rer­te og lei. Men hva kan vi gjø­re? 

Wal­de­mar hadde kjørt den gam­le bus­sen i fire må­ne­der. Likevel var han al­le­re­de på le­ting et­ter ny jobb. Han ble pres­set for pen­ger og fryk­tet for li­vet. Fa­ren ser opp mot bus­sen der søn­nen for bare noen kor­te ti­mer si­den var på jobb bak rat­tet. Det sam­me rat­tet han nå lig­ger gjen­nom­hul­let over.

– Dess­ver­re rakk han ald­ri å skif­te yrke, sier han.